|
Emmanuel Reynaud |
"Så, hva er det dere smaker nå ?" Emmanuel Reynaud smiler sånn passe forventningsfullt og tydelig utolmodig mot oss. Det dufter tiltalende av røde bær og skogbunn. En helt utrolig friskhet og balanse. Er det Grenache, tenker vi, men vinen er overraskende lett og frisk. Vi vet jo at hans Cotes du Rhone Fonsalette har en god del Cincault, omtrent 1/3. Kan det være fatet med Cinscault ? Det ville jo være naturlig å starte smakingen med denne. Vi prøver oss forsiktig "kan det være Cinscault ..... til Fonsalette ?" Emmanuel svarer ikke. Han har allerede beveget seg vidre til naborommet. Våre nederlandske følgesvenner som har jobbet med både onkelen Jacques og Emmanuel i tilsammen 20 år hvisker betryggende "Jada, det er Cincault". 20 minutter senere og besøket er ferdig. Emmanuel sier vi kanskje kan få importere vinen hans om 5 år.
Det har gått 2 år og vi har avlagt vårt 3. besøk hos Emmanuel. Han har endelig lovet at vi kan få importere hans vin til Norge. Men ikke ennå, kanskje til høsten. Vi har laget en ønskeliste; kanskje vi kan å litt av alt; Pignan, Fonsalette Domaine des Tours Vacqueyras og kanskje littt hvitvin og - selvfølgelig - kronjuvelen - Chateau Rayas. Vi kan kontakte ham til høsten.
Vår kvote er tildelt: 2 kasser Fonsalette 2001. Oj, 2001 årgangen, 5 kasser Chateau des Tours Vaqueyras 2006 og en kasse Pignan 2001 samt en kasse Chateau Rayas Reserve 2001. En kasse. Thats it. Seema ringer Emmanuel. Intet svar selvfølgelig. Vi ringer igjen, og igjen og endelig. Emmanuel har akkorat kommet hjem. "Hvordan skal vi dele denne kassen på 5 milloner nordmenn", undrer hun. Emmanuel sier han skal tenke på det. Han skal sende en e-post neste dag. Det går en, to dager, en og to uker. 1 måned senere og fortsatt intet svar. Seema ringer tilbake. Han har glemt det - det så mye å gjøre - dessuten er det stekende varmt. Han kan ikke sende oss vin, ikke ennå. Men kunne vi få litt mer, sier Seema. Neste dag - endelig en e-post. Vi får 2 kasser Pignan og 2 kasser Ch. Rayas rouge, og selv om regnestykket fortsatt ikke går helt opp er det en gledens dag.
I dunkelt lys lagres noen sjeldne skatter. Marcel ser ut til å finne kvaliteten tilfredsstillende. |
Eikefatene i kjelleren er gamle, minst 50 år, men ifølge Emmanuel ikke gamle nok ... |
Emmanuel har aldri brydd seg om sertifisering - økologiske eller biodynamisk. "Jeg er sertifisert Emmanuel Reynaud!" 3 parseller lager grunnpilaren til toppvinen hans. Hver cuve fatlagres hver for seg før de blandes og tappes på flaske. Fatene er hvite, falmende og noen ser litt ut som de ikke helt henger sammen lenger. "Hvor gamle er fatene dine egentlig?" spør Seema forsiktig "Ikke gamle nok",sier Emmanuel kontant. Han hater smaken av fat, fat sminker vinen, som om de har noe å skjule. For Emmanuel skal fatene gi en kontrollert og langsom oksidasjon. Kontroll er stikkordet og Emmanuel vet nok hva han driver med; for ikke bare driver han tre ulike domener helt på egenhånd, har også klart å løfte kvaliteten på Rayas viner littegrann etter overtagelsen etter hans eksentriske onkel Jaques Reynaud -en av de store legender - det er godt gjort.