Scherrer Winery


Vinmaker Fred Scherrer
Adresse 966 Tiller Lane, Sebastopol, CA 95472
Hjemmeside http://www.scherrerwinery.com
E-post info@scherrerwinery.com
Telefon +1-707-823-8980

Fred Scherrer

 

 

 

 

 

I California er det en stadig flere som lager viner i klassisk, fransk stil. Fred Scherrer er en av disse. I tillegg er han en typisk pragmatiker.

Vinene blir som hovedregel spontanfermenteret, men han benytter også kultivert gjær hvis han mener det er nødvendig. Det tilsettes ikke sukker eller syre, men han har tidligere i enkelte årganger tilsatt vann for å kompensere for tørke rett før innhøsting. Han har nå funnet frem til vinmarker hvor druene er mindre utsatt for tørke, og unngår derved problemet. Rød- og hvitvinene blir ikke filtrert eller klaret. Vinene lagres først 11 måneder i 40% ny, fransk eik før han blander og lagrer videre i 30% ny, fransk eik.

Fred ønsker å lage viner i reduktiv stil og holder alkoholnivåene så lave som mulig, noe mange sliter med i California.

Fred har i samarbeid med ask-a-winemaker laget noen videoer der forskjellige siden ved vin og vinlaging diskuteres.

 

Veien til Scherrer Winery var ikke lett å finne. Dette var de også klar over, så Judi Scherrer hadde sendt meg et kart med detaljert veibeskrivelse på e-post. Jeg hadde dessverre ikke hatt mulighet til å skrive ut kartet, men hadde memorert det etter beste evne. Vel, ettersom jeg stolte blindt på at satelittnavigasjonssystemet skulle få meg trygt frem, hadde jeg egentlig bare memorert kartet vagt.

Etter å ha kjørt i omtrent 20 minutter fra Santa Rosa, fikk jeg beskjed om at jeg hadde “reached your destination”. Jeg befant meg da midt i et veikryss. Jeg så meg raskt rundt etter Scherrer Winery, men det var ikke å se noe sted. Jeg kunne skimte noen bolighus her og der og et stort bygg i nærheten, men det var ingenting som tilsa at Scherrer var å finne i noen av dem. Det store bygget kunne ha vært rett sted, men det stod navnet til en annen vinprodusent på skiltet, og dessuten var jeg blitt forespeilet et garasjeaktig bygg og ikke et stort produksjonslokale.

Klokken var nå 14:58 og jeg hadde fremdeles to minutter igjen til det avtalte møtetidspunktet. Ettersom vinmakerne har svært mye å gjøre for tiden, var det ikke fristende å komme for seint til møtet. Jeg var imidlertid helt sikker på at jeg var på rett sted, og så ingen grunn til å stresse ennå. Jeg fortsatte derfor nedover veien for å se om noe dukket opp. Etter å ha kjørt 400-500 meter ga jeg opp og stoppet. Jeg trakk opp adressen, som jeg hadde skriblet ned på en lapp i lommeboken, og kunne - med en blanding av frustrasjon og tilfredshet - slå fast at jeg var i riktig gate. Husnumrene avslørte at jeg hadde kjørt for langt ned i gaten, noe som i grunnen ikke var noen stor overraskelse. Jeg snudde derfor bilen og fortsatte tilbake samme vei som jeg var kommet mens jeg holdt nøye øye med husnumrene.

Da jeg kom til nummer 4940 Ross Lane, som var Scherrer sin adresse, var jeg tilbake der hvor navigasjonssystemet hadde sagt at jeg burde være. Det eneste som tilsa at jeg var på rett sted var en postkasse med korrekt nummer. Jeg kjørte derfor oppgitt frem og tilbake noen ganger mens jeg speidet etter garasjen til Scherrer. Den så jeg imidlertid ikke noe sted, og jeg kjørte derfor til slutt inn på driftsområdet til den andre vinprodusenten for å be om hjelp. Dette var antakelig et skoleeksempel på "trespassing", og med en følelse av skyld kjørte jeg forsiktig over gårdsplassen. Da jeg kom til den andre siden - uten å ha truffet på noen og fremdeles med livet i behold - ga jeg opp.

Jeg fant frem adresselappen igjen, og slo telefonnummeret som var skriblet ned. “Scherrer Winery, this is Fred speaking”, sa stemmen i røret. Jeg forklarte hvem jeg var, beklaget at jeg ikke hadde funnet frem på egenhånd, og ba om hjelp. Jeg forklarte at jeg hadde funnet postkassen hans, og at jeg hadde kjørt over gårdsplassen til en annen produsent. Fred slo raskt fast at jeg stod rett utenfor veggen hans. Yes!

I sprutregn kjørte jeg rundt bygningen og parkerte ved siden av det som måtte være Fred sin gamle Honda. Bakgården, som også var hovedinngangen til produksjonslokalet, må kunne sies å være ganske rustikk. Rett utenfor døren stod grillen, og rundt den noen fluktstoler oppstilt i retning det som skulle ha vært solen. Fra taket var det trukket ut presenninger, kanskje som skydd mot regnet, kanskje mot solen.

Fred Scherrer i arbeid ...

Her benyttes kun fransk eik

Fred Scherrer, en høy og tynn mann med bustete skjegg, kom smilende imot meg mens han ropte “Welcome to sunny California!”. Etter en litt dårlig start på besøket, var dette en god stemningsforløser. Fred hilste vennlig og ba meg bli med inn. Faktisk hadde han ikke forventet meg riktig ennå. Ettermiddagsbesøkende var normalt litt seint ute, og han hadde derfor satt igang en tapping som måtte avlsuttes. Følelsen av å bli tatt imot som en gammel bekjent var umiddelbar. Den gemyttlige samtalen og den uformelle tonen ute i garasjen hans, gjorde at jeg raskt følte meg hjemme. Og i luften hang det en deilig duft av fersk druemost med undertoner av krydret treverk.

Mens Fred tappet gikk pratet lett om løst og fast. Jeg syntes kanskje det var litt seint på året for vinifikasjon (23. oktober), og det kunne Fred si seg enig i, men fordi året hadde vært uvanlig kaldt, var vinhøsten også blitt sein. Faktisk så sein at de fleste Cabernet-druene fremdeles ikke var høstet. Jeg var dagen i forveien blitt fortalt av Webster Marquez (Anthill Farms) at flere Cabernet-bønder kom til å få store problemer i år, noe Fred kunne bekrefte. Regnet de siste dagene gjorde ting i så måte ikke bedre, og Fred forventet at mange druer kom til å råtne på rot. Han kunne også fortelle at en av vinbøndene han kjøper druer av hadde vært uforsiktig i år, reist på ferie i en kritisk periode, og kommet tilbake til en Syrah-vinmark ødelagt av meldugg. Meldugg hadde man ikke sett på flere titalls år, og vinbøndene var derfor ikke lenger oppmerksom på den.

Når tappingen er unnagjort går vi utenfor for å se på noe av utstyret hans. Det første han viser frem er sorteringsbordet. Det er selvlaget og bygget høyt opp på stativ slik at druene kan gli rett inn i avsteineren. Stativet var egentlig laget midlertidig for mange år tilbake, men ettersom det fungerte godt har han beholdt det. Denne holdningen går igjen hos Scherrer. Han forteller at sorteringsbordet egentlig er ment for to personer, men at de i år pga. hetebølgen i slutten av august, måtte stå hele seks stykk der for å redde Zinfandel-avlingen. Allikevel måtte så mye som 60% av druene kastes (han veide faktisk druene før og etter sortering). Bortsett fra sorteringen og noen andre tidskritiske ting, gjør Fred alt selv, og mottar totalt sett bare 1000 timer arbeidshjelp i løpet av året. Det tilsvarer omtrent en halv stilling.

Etter avsteining går druene videre inn i pressen. Pressen han benytter er svært gammel og består av en gummihylse inne i en metallsylinder. Druene presses ved at hylsen vekselvis fylles og tømmes for luft. Mens de presset druer i år gikk gummihylsen i stykker. Ettersom disse må spesialbestilles, er dette kritisk. Fred var imidlertid forutseende og hadde en ekstra hylse på lur, noe som reddet situasjonen.

2010 ble et tøft år i San Francisco området for mange druetyper.

Fred Scherrer forklarer sammenhengen mellom California topografi og mikroklima ...

Mens vi står og snakker kommer Eric Sussman kjørende. Eric er vinmaker for Radio-Coteau, og har stukket innom med pre-ampen sin. Jeg forteller ham om Tramontane og at vi er på jakt etter viner som er kjølige og elegante, hvor syltetøy- og alkoholsmak ikke skal forekomme og hvor eik må være godt integrert. Dette virker som musikk i Eric's ører og han vil veldig gjerne at jeg skal komme bort til ham etterpå.

Etter at Eric har dratt, kan Fred fortelle at Eric eier Radio-Coteau sammen med en finansiell partner. Han kan også fortelle at når viner testes, “Eric always gets a good score, while mine are never even mentioned”. Han anbefaler vinene hans varmt, og mener det vil være dumt å ikke stikke bortom.

Fred på sin side eier produksjonslokalene helt alene. Disse er heller ikke belånt og han står derfor, ifølge ham selv, helt fritt til å lage de vinene han selv har lyst til. Det står ingen bak og venter på avkastning. Denne friheten benytter han til å lage hele tolv forskjellige viner, og han er hele tiden på jakt etter nye vinmarker, nye druetyper og nye vinstiler. Således har han ikke problemer med å forlate en vinmark dersom den ikke yter godt nok, og er heller ikke bekymret for å miste en mark ettersom det finnes nok av nye, spennende områder å prøve ut. Og ja, det har hendt at han har mistet tilgangen til en mark.

Etter mer småprat går vi inn igjen. Der trekker Fred frem et topografisk kart over Sonoma for å forklare sammenhengen mellom topografi og mikroklima, og hvor de kjølige og varme områdene befinner seg. Han kan også fortelle at alle de store innsjøene er kunstig oppdemmet, delvis for å skaffe vann til Santa Rosa, og delvis for å hindre flomskader på bebyggelse nede langs elven. Det siste har han liten sans for ettersom han mener at det aldri burde ha bosatt seg noen der.

Han er selv tredjegenerasjons-Californier, og foreldrene hans eier Scherrer Vineyards som ligger oppe i Alexander Valley. Han har derfor, i motsetning til mange andre vinmakere, en viss tilgang på egne druer.

Til slutt trekker vi endelig inn i smakekroken hans. Der avslører han at de ganske nylig har gått over til en ny etikettstil. Overgangen har etter min mening vært svært vellykket. Den gamle var generisk med fokus på druetype, mens den nye er elegant og lekker med fokus på produsenten. Den nye etiketten ble forøvrig laget av en nyutdannet "etikettarkitekt" som trengte et prøveprosjekt.

I bakgrunnen ser vi at det ikke er noen fare for å gå tom...

Dagens flight ...

Den første vinen som kommer på bordet er Zinfandel 2006. Det viser seg at jeg er helt uforberedt på det som skal møte meg. I dagene før har jeg smakt et utall Zinfandel-viner, men denne her smaker helt annerledes. Vinen er klar og frisk og minner mest om en Pinot Noir. Jeg liker den umiddelbart. Ingen alkoholsmak, ikke noe syltetøy, og ingen skjemmende eik. Jeg kjenner hvordan forventningene til det som skal komme stiger.

Neste vin er Pinot Noir fra Sonoma County (2006). Dette er hans billigste Pinot, en såkalt entry-level wine, og betår av druer fra mange forskjellige gårder. At det ikke er noen enkeltmarksvin bekymrer ham lite så lenge det ferdige produktet blir bra. Og det har det blitt. Igjen en frisk vin, med fin frukt, og uten nevneverdig eikesmak. Vinen tåler også det høye alkoholinnholdet godt, kanskje pga. syren. 2007-årgangen er ikke veldig forskjellig, men har mer struktur. Jeg tror den kan ha godt av å lagres litt, noe Fred er enig i.

Deretter følger en flight jeg seint vil glemme. Alt i alt trekker han opp 11 flasker med snadderviner. Til slutt er det nesten så jeg må skamme meg litt når jeg ser alle flaskene han har åpnet, kun for at jeg skal få en liten smak. Og på toppen av det hele, har jeg tenkt til å be om å få med noen uåpnede flasker hjem.

Alle Pinot-vinene hans er svært gode, og de stiger jevnt i kvalitet etter hvert som de kommer på bordet. Den vinen som kanskje skiller seg mest ut er topp-cuvéen hans Platt Vineyard 2007. Den er klart fyldigere enn de andre vinene og har masse frukt og struktur.

Scherrer vineyard.

Platt vineyard. Bak åsen ligger Stillehavet.

Jeg synes jeg nå har gjennomskuet vinstilen til Scherrer og forventer en Syrah med ren og klar smak. Og Russian River Valley Syrah 2007 skuffer ikke. Her er det lukt av hvit pepper og rått kjøtt og en saftig kjøttsmak. Den noe dyrere Timbervine skuffer imidlertid litt. Den smaker og lukter av svidd gummi. Fred sier at han måtte bruke mer eik i denne årgangen av vinen for å kompensere for manglende struktur. Jeg synes ikke utfallet ble heldig.

Været tatt i betraktning både lukter og smaker vinene overraskende godt. Jeg spør ham derfor om han tror været påvirker opplevelsen av vinene, og om han opplever det dårlig været som et problem. Tvert imot, sier Fred. Etter hans mening kommer frukten i vinene generelt bedre frem i fuktig vær. Det svaret var noe uventet, men det er vanskelig å se hvordan sol og godt vær skulle kunne gjøre denne smaksopplevelsen bedre. I hvert fall idag.

Jeg forklarer Fred at vi ønsker å tilby en bredde til det norske markedet, og at vi derfor er interessert i å kjøpe flere cuvéer av ham men kun begrensede mengder av hver. At vi ikke bare er interessert i en vin passer Fred bra. Han ønsker ikke å tømme seg for en vin slik at de trofaste kundene på e-post-listen ikke skal få det de ønsker. Dette er lett å forstå når man tar i betraktning at det var e-post-liste-kjøperne som bidro til at han kunne starte opp.

To generasjoner Scherrer: Fred og Edwin.

Gammel Zinfandel ranke.

Når vinsmakingen er overstått, spør Fred om jeg vil se gitarsamlingen hans. Det er det vanskelig å si nei til. I et bakrom har han en rekke elektriske gitarer stående på stativ samt en akustisk gitar som han er særlig stolt av. Når jeg forteller at jeg er en stor fan av Pink Floyd, sier han at “Wish you were here” ble spilt inn med nettopp en slik gitar. Han forteller også at han har laget en akustisk gitarvariant av nesten samtlige Pink Floyd låter...

Dette er typisk en av de produsentene man ønsker å vende tilbake til, tenker jeg. Deretter er det på tide å dra til Eric Sussman og Radio-Coteau.

Søk