Peyre Rose


Marlene Soria - dronningen av Languedoc 

Omringet av garrigues og en og annen vinmark kjører vi igjennom et stort og forblåst landskap. Vi passerer ingen biler og ser ingen hus. Marlene har forklart oss veien ”Det er enkelt å finne fram, bare følg telefonledningene sånn ca 4 km” Etter en halvtimes biltur i ødemarken strander vi på et høydedrag forran et hus som ser litt ut som Serafins makeløse mesterverk. Vi ser et glimt av Marlene der hun løper langs den bratte skråningen av rødbrun leire og rosa steiner  - peyre rose -  før hun forsvinner på baksiden av det makeløse huset.  Vi ser forbauset  på hverandre. Rømte hun ?!  Vi er kanskje litt  tidlig ute men vi ble ubønnhørlig advart ”Den veien langs telfonledningene er ikke spesielt god, og jeg har det travelt …”.  Vi venter. Det hviler en usedvanlig ro over eiendommen og det eneste vi hører en siriss som hvisker. Bak et åskam ser vi konturene av det grønne løvet fra noen vinplanter, og  - endelig  - Marlene beklager, ”… det var noe jeg måtte ordne, det er så mye å gjøre og jeg har ikke så god tid … dere kan ikke bli så lenge”. 4 timer  senere blir vi geleidiget av telfonstolpene tilbake til St. Pargoire. Det har vært  møte utenom det vanlige. Vi har fått høre om sønnen, den evindelige kampen mot de lokale myndighetene,  utfordinger med å plante stokker av Syrah i den steinete garrigues,  om det siste tilskudd i porteføljen - Marlene No  3 -  og mye mye mer.

Det hele startet for nesten 40 år siden. Marlene jobbet som eindomsmegler i havnelandsbyen La Grande Motte, da hun fant eiendommen i nærheten av den lille landsbyen St. Pargoire ca 40 km vest for Montpellier. Jorden ble ryddet og plantet med Syrah-stokker. I starten solgte hun druer, blant annet det store kooperativert Jeanjean. Men da Jeanjean ikke ville følge opp Marlenes krav om forskuddsbetaling bestemte hun seg;  hun ville tappe selv. Uten formell utdanning i ønologi og med forbausende primitivt utstyr vinifiserte hun sin første årgang Clos des Cistes og Clos Syrah Leone i 1989.  Men salget av vinene gikk lenge  treigt, og flere av årgangene ble liggende i tank. Det var først da Robert Parker ble tipset om vinene hennes i 1993 at salget virkelig fikk et løft. Marlenes viner fra 1991 framstod som noe av det beste fra Frankrike etter en usedvanlig svak årgang i Bordeaux og Rhone.  Fra The Wine Advocates, No. 90, Dec 1993:

 

The 1991 Clos des Cistes (primarily a Syrah-based wine with some Mourvedre) proved to be an exceptional discovery. From yields of only 20 hectoliters per hectare (well under two tons per acre), this unfiltered cuvee of a Syrah/Mourvedre blend is a blockbuster wine. Unfortunately, there are only limited quantities available in a few marketplaces. If you have access to it, this wine is worth buying by the case. It displays scents of smoke, vanillin, herbs, blackcurrants, and truffles. Rich and full-bodied, with layers of fruit, this beautifully concentrated, well-focused wine should drink well for 15 or more years.

 

 

Eliteviner. Clos des Cistes og Clos Syrah Leone plasserte seg fort helt i tetsjiktet blant sør-Frankrikets eliteviner, og  det kunne virke som Marlene hadde truffet blink i valg av terroir ved Peyralsplatået - i den altomslukene appelasjonen Gres de Montpellier - blandt en oase av middemådigheter. Selv om vinmarkenes beliggenhet og eksponering er idelle, er det er mer nærliggende å gi Marlenes forståelse av Syrahs styrke i den karrige garriguen og valg av filosofi forankret i et utpreget tradisjonellt og pragmatisk biodynamiske jordbruk hovedæren. Dette innebærer en streng seleksjon og et lavt utbytte på rundt 20 hl/ha, bruk av stilk og lang maserasjonstid - vanligvis på over 2 måneder. Vinene fremstår som svært tanniske, nærmest udrikkelige, som unge og  derfor selger hun dem ikke før hun anser dem for å være drikkeklare.

 

test

Bruken av fat er skånsom. Før 2002 ble all vin lagret utelukkende på tank, mens fra og med 2002 blir ca 1/3 lagret på 35 hl foudre og resten på ståltanker.  Marlene er perfeksjonist i alt hun gjør med en humoristisk sans for estetiske detaljer. Når vi spør hvorfor hun har valgt å benytte foudre svarer hun kontant ”De er så pene!”. I den vanskelig 1997 årgangen valgte hun igjen å selge druer til det lokale kooperativet. Etter å ha produsert et særdeles vellykket par i 1998, solgte hun på ny druer fra samtlige 1999, 2000, 2001.  De nyinnkjøpte tankene avga en svak bismak hun ikke umiddelbart klarte å spore.  Det var først i 2002 - i utgangspunktet en svært vanskelig årgang - hun anså vinene for å holde tilstrekkelig nivå. Vinene ble rost opp i skyene fra et samlet pressekorps og Tom Martinsen, vinjournalist i dagens næringsliv, kåret vinene til  ”de beste franske vinene som ble laget i 2002”.  2003 var, i motsetning til den våte 2002, preget av en usedvanlig tørke og hete. Allkevel er 2003 Clos des Cistes og Syrah Leone friske og energiske og lite plaget av årgangens negative sider. Det virker som Marlenes styrke ligger i evnen til å lage vin i utfordrende og krevende årganger. Selv om 2003 vinene er svært ulike 2002 er de umiskjennelig Peyre Rosekske med en dyp og rik syrahfrukt og en usedvanlig lang og frisk ettersmak.  Marlene henter fram årgangens styrke men virker selv å ha et pragmatisk syn på årgangens betydning for kvalitet og konstaterer tørt  ”Vinene mine er egentlig ikke så forskjellige fra årgang til årgang ”.  Vi gleder oss til 2004 kommer i salg,  en gang når Marlene synes vi kan begynne å drikke dem.

 

 Produkter fra Peyre Rose i 2003 årgangen er lansert i bestillingsutvalget.

Søk